Klare, dokumenterte svar på spørsmålene som nysgjerrige togreisende og historieinteresserte stiller oftest.
Det stammer ikke fra romerske vognhjulspor, slik internettmemer ofte hevder. George Stephenson tok rett og slett i bruk sporvidden 4 fot 8 tommer, som kulltrikkebanene i Northumberland brukte. Under bygging av Liverpool and Manchester Railway la ingeniørene til en halv tomme ekstra for å gi bedre hjulfrigang i trange kurver, og dermed ble 4 ft 8½ in (1,435 mm) den britiske og internasjonale standarden.
I 1857 designet John Ramsbottom vanntroughs for London and North Western Railway. Grunne renner, opptil en kvart mil lange, ble lagt mellom skinnene. Ved å senke en skje fra lokomotivets tender ved 60 mph utnyttet man lokomotivets fart til å presse vann direkte inn i lagringstenderen, og lange stopp ved vanntårn ble unngått.
Lyden kommer fra små mellomrom mellom skinnesegmenter som er skjøtt sammen med jernlasker. Disse ekspansjonsfugene var nødvendige for å hindre at skinnene bøyde seg i varmt vær. På moderne linjer med sammensveiset skinnegang absorberer tunge betongsviller og fjærklemmer ekspansjonspåkjenningen, og resultatet er en stille glidning.
Stålhjul som ruller mot glatte stålskinner gir overraskende lite friksjon. Når morgendugg, regn eller knuste løv legger et glatt fettlag på skinnehodet, blåser trykkluft tørr kvartssand foran hjulene for å gjenopprette grepet under akselerasjon og bremsing.
Under jernbaneloven av 1844 ble jernbaneselskapene pålagt å tilby minst ett billigtog per dag med passasjerer i tredje klasse, til høyst én penny per engelsk mil. I moderne tid beskriver begrepet uformelt en spøkelsesrute som kjøres på utenom-tiden utelukkende for å oppfylle minimale lovpålagte forpliktelser, uten at det settes i gang formelle nedleggelseshøringer.
Før jernbanene stilte hver by klokkene etter lokal soldag. Da tog begynte å dekke lange strekninger på timer, gjorde lokale tidsforskjeller rutekoordinering umulig og forårsaket dødelige kollisjoner på enkeltsporet. I november 1840 innførte Great Western Railway London-tid overalt, og dermed ble grunnlaget for internasjonale tidssoner lagt.
I jernbanens tidligste dager betydde hvitt klart, grønt betydde forsiktighet og rødt betydde fare. Men hvis et rødt glass falt ut av en signallykt om natten, fremsto faresignalet som hvitt, og det førte til alvorlige kollisjoner. Tidlig på 1900-tallet standardiserte ingeniørene grønt for fri bane, rødt for fare og gult for forsiktighet.
Entreprenører innen anleggsvirksomhet i viktoriatiden la midlertidige spor av tre og lett jern for å flytte jord, stein og maskiner. Når traseen var planert og ballastlagt, ble de endelige sporene lagt og kalt «permanent way» for å skille dem fra entreprenørenes midlertidige linjer.
Send ditt jernbanespørsmål til vår forskningsavdeling for arkivvurdering.
Still et jernbanespørsmålInformasjonskapsler på denne siden Noen informasjonskapsler er nødvendige for at siden skal fungere. Andre hjelper oss å forstå hvordan den brukes. Du kan endre valget ditt senere. Les mer